The game changer (1)

Planen var som kjent at Eivind skulle være hjemme med Iver neste skoleår. Vi levde ganske godt med å ha takket nei til deltidsplass i familiebarnehagen, og planla et rolig og trygt år for mini hjemme sammen med pappa. Jeg hadde litt kalde føtter fra tid til annen, riktig nok (Kommer han til å bli et sosialt utskudd? Vil han lære seg å leke med andre? Kommer han noen gang til å lære å spise med skje alene??), men også jeg var ganske trygg på valget vi hadde tatt.

Rent økonomisk betydde valget at Eivind skulle ha ulønnet permisjon og motta kontantstøtte. Det er bare dette ene året vi har mulighet til å ta det valget, og for oss er det en fin ordning. Så slapp vi også utgifter til barnehage.

Men så er det jo en gang sånn at å planlegge livet er en umulig øvelse... Vi hadde takket nei til barnehagetilbudet vi fikk (som det slett ikke var noe feil med, altså!), og hadde også krysset av for at vi heller ikke ville motta flere tilbud dersom det ble ledig i favoritt-barnehagen vår. Men så ringte de altså fra barnehagen vi hadde satt som nummer en på ønskelista vår, og hadde ledig plass to dager i uka! På det tidspunktet hadde nok pappa'n innsett at det kunne bli litt intenst å være sammen 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. Og det var jo denne barnehagen vi ville til. Kunne vi la sjansen gå fra oss? Nei.

Så da ble det sånn. Kontantstøtten blir halvert, barnehageplassen må betales, og barnehageklær må handles. Ikke en genial avgjørelse for økonomien, men vi skal klare det. Det var jo sånn at penger ikke er alt (?)

Og drømmebarnehagen vår? Den heter Solsida barnebeite. Hvis du ble nysgjerrig på hva slags barnehage som kan få oss enda litt nærmere grensa for hva som er mulig økonomisk, kan du lese mer her.